On bom hvit svart Det er On bom hvit svart kveld i oktober, regnet knuser mot vinduet, og jeg sitter ved bordet med en blyant og et blankt ark. Hvordan beskrive det som er både lys og mørkt? Jeg tegn en sirkel – først med hvit tusj, så med svart over den. Linjene krysser hverandre, ikke som motsetning, men som en dans. I gaten utenfor går en gammel mann med en svart paraply. Hans kappe er hvit, og regndråpene glir av On 2.0 Blysvart som små speil. Han stopper ved en blomsteboks der en hvit rose blomstrer i mørket. Svart jorden holder den fast, gir den On 2.0 Isbrehvit Uten mørket ville rosen ikke skinnende så sterkt. Jeg tenker på min bestemor. Hun elsket å male. Hun sa alltid: «Hvit er ikke bare tomhet, og svart er ikke bare mørke. De trenger hverandre for å skape noe sant.» Hun malte et bilde av en hvit fugl på en svart gren. Fuglen så ut som om den ville fly, som om mørket var dens vinger. Nå ser jeg det også. På bordet mitt ligger en hvit kaffe kopp og en svart bok. Kaffen er varm, boken er full av ord. De er to sider av samme coin – lys og mørke, fred og energi. Regnet slutter, og en stjerne skinner gjennom skyene. Den er svart rundt, hvit i midten. Precis som livet: on bom hvit svart.